17. mai er vi glad i ;)

”Ja vi elsker dette landet” har vi i flere uker trent på å synge rent, fint og flott. Og om flagget vårt i rødt, hvitt og blått. Alle som kan lese dette, kan i alle fall et vers fra den sangen jeg nå tok til å skrive.

En stor del av Norges befolkning veit også hvorfor vi synger denne sangen på nettopp den 17. mai – og ikke på den 12. Oktober for den del. Jeg kan si så mye som at Norge hadde vært i samband med Danmark helt siden 1500-tallet. I 1814 ble vi ”solgt” til Sverige, men vi fikk vår egen grunnlov som ble undertegnet den 17. mai 1814. Grunnloven innehold de grunnleggende lovene her i landet. Kort og godt, kan vi altså si at vi feirer den 17. mai fordi en gjeng med menn satt seg ned og fant opp regler. ”Hurra for regler!”, liksom.

Selvsagt er det ikke bare det som ligger under nå i dag, vi feirer først og fremst for å vise hvor ustanselig glade vi er i landet vårt, og for at vi får lov til å bo her. Og selvsagt for at en eldre herre med blått blod og hans familie skal få vise seg fram på terrassen sin. 

Er det alt vi gjør? Nei, da. Vi går i, eller ser på, tog. Og på 17. mai går det alltid et tog, helt uten avsporinger! Togene er fylt med glade unger, bakruset russ og lærere som for en gangs skyld lar elevene sine rope så høyt de kan. For dette er barnas dag. På sidelinjen står mødre, som i flere uker har diskutert med sine venninner om hvilken bunad som er finest, vannkjemmet fedre med en rød, hvit og blå rosett på brystlomma på den møllspiste dressen og fotoapparatet i handen, besteforeldre med gnagsår og vondt i ryggen, og grinete småsøsken.

I folkehavet kan man se ikke så lite få flagg og skolefaner. Seksåringer som knapt kan si ”Hurra!”. Ungdommer som man til vanlig ser med ”saggebukser” og hettegensere står fram i dress, nystrøket skjorte og slips, antagelig vis etter intens kamp med mor. Slik går de pent og pyntelig i toget, et tog som NSB bare kan drømme om!

Den gamle tradisjonen med 17. mai tog er ikke like gammel som Grunnloven. Det første toget gikk i Trondheim noen tiår seinere, rundt 1830. Men toget kunne ikke ha vært like artig å se på som det er i dag. Det var nemlig bare byens fremste menn som fikk gå.

At NRK kan benytte halvparten av dagen til å sende fra barnetogene, kan de takke Henrik Wergeland for. Han var en snill mann som kjempa for at også de aller minste fikk ta del i denne gledesdagen.

Når barnetoget endelig er over, kan familiene ta en velfortjent pust i bakken, etter timelang marsjering på brostein og det som verre er. Denne pausen brukes ofte til at barna skal få spise sin fleksible iskvote, slik at de kan søle kvalitets varer frå Diplom-Is på den godt brukte dressen til far. Dermed blir far mildt sagt forbanna, og skrik tabuord, som jeg ikke tør skrive, i frykt for å måtte tigge på gata resten av livet fordi jeg fikk så dårlig karakter på kåseriet mitt. Etter en ti minutters lang overhaling, begynner minstemann å grine, far angrer og kjøper gassballong. Når den femte gassballongen en time seinere har flydd av sted, må de ut og se på et nytt tog, med byens organisasjoner, sangkor og korps. Et par timer seinere kan de endelig gå hjem, far kan ta av finbuksa som har blitt så trang siden sist 17. mai, mor kan kaste steika i ovnen, og bestefar kan sette seg ned og mimre om da de gikk i 17. Mai tog i smug under krigen.

På nyhetene forteller de om jordskjelv i Egypt og om skuddveksling mellom israelere og palestinere, og det er full stevning i stua om at det fins ingen bedre plass å bo enn i Norge.

Så kan de legge seg, og de har fremdeles ”Gammal Jegermarsj” sittende fast i øret. Nå kan de drømme så vakkert om Norge, helt til de våkner neste dag og ergrer seg over hvor dyrt og kaldt det er i Norge, og sier som Odd Børretzen: ”Norge er et fint land å reise fra!”

 

Jeg vil si:

”Blant alle lande i øst og vest,

er fedrelandet mitt hjerte nest!”

 

HURRA FOR 17.MAI!!